Emma runder av i Trigger
Takk for ti år med ordning och reda
Etter ti år i Trigger er det tid for å ta farvel med en kollega som har betydd enormt mye – både profesjonelt og personlig. Emma, vår Office Manager, avslutter Trigger-eventyret for denne gang.
Kjære Emma. Det føles nesten uvirkelig at du nå logger av og legger ut på et nytt kapittel i livet. Når du nå forlater oss etter et helt tiår i Triggers tjeneste, vet vi alle at du ikke bare drar videre til en ny jobb – du starter et nytt liv i Hellas.
Avgjørelsen har vært både viktig og riktig for deg, og vi har stor respekt for den reisen du nå legger ut på. Vi har gruet oss til denne dagen. For etter ti år får man bånd som varer livet ut. Man blir kollegaer, venner – ja, nesten som familie – fordi man opplever så mye sammen. På godt og vondt. Mest godt. Og det er ingen overdrivelse å si at du har blødd for Trigger-drakta, bokstavelig talt.
Kokk med full kontroll
Da du startet i Trigger, holdt vi til i Fredensborgveien. Bygget hadde ikke heis, Oda var ennå ikke etablert, og vi bar alt vi trengte opp trapper. Du bar alltid mest og tyngst. Du ble ansatt for å bistå administrasjonen og sørge for lunsj til en stadig voksende gjeng. Du hadde aldri jobbet som kokk, men kastet deg inn i oppgaven med energi, struktur og – i ekte svensk ånd – full overbevisning: Brødskiver? Nei takk. Her skulle det være varm lunsj!
Og for en lunsj det ble. Du laget mat til 40–50 personer hver eneste dag på et bittelite IKEA-kjøkken med en helt vanlig komfyr. Du kuttet og hakket grønnsaker, ofte til blodet bokstavelig talt sprutet, for det ble et par turer til legevakten. Men du sto på. Hver dag. Alltid presis klar med lunsjen når magene rumlet.
Det luktet alltid digg mat på hele kontoret. Vifta fungerte sånn passe, så hvis det var taco – ja, da luktet det taco hele dagen. Du mestret å skreddersy menyer som tok hensyn til nøtteallergikere, veganere og alt i mellom. Og du endret fredagstaco til mandagstaco, for det er jo på mandager folk virkelig trenger noe godt. Smart tenkt, og typisk deg.
Har vært med på utviklingen
Da vi flyttet til Torggata, vokste også rollen din. Du tok på deg stadig flere administrative oppgaver og jobbet med kunder som TV-aksjonen, Samsung og TINE. Du ble en bauta i organisasjonen – den som alltid hadde oversikt, som alltid visste hvem som trengte hva, og som tok ansvar uten at noen trengte å be deg.
Ingen kjenner Trigger bedre enn deg. Du vet når noen er gravide nesten før de vet det selv. Du har arrangert kick-off til Budapest, Edinburgh, Trysil, Farsund, Palma og Voss. Du har organisert utallige Trigger-fredager, fagfrokoster, sommerfester og julebord. Du har gjemt bort hundrevis av påskeegg og sørget for at det alltid finnes Paracet, smågodt og bilsyketabletter når vi er på tur.
Du har danset med Kjell Elvis, sunget med Carola i stormvind, spist kidney-pai og haggis i Skottland, og vært med på quiz byen rundt i Warszawa.
Du har en energi som smitter, og løper i trapper selv når du ikke må. Ikke rart du presterer på halvmaraton.
Gjennom både gode og krevende tider har du stått stødig. Da pandemien kom, ble du kohortansvarlig og sørget for at vi alle hadde nok sprit, munnbind og trygg avstand. Da vi ble kastet ut av lokalene våre på dagen på grunn av vannlekkasje, tok du ansvar og så løsninger.
Det greske eventyret starter
Du har ønsket utallige nye ansatte velkommen og vært grunnen til at så mange har trivdes fra første dag. Du har også sørget for at de som har sluttet, alltid har følt seg velkommen tilbake.
Nå er det du som skal offboardes. Det føles rart. For det er jo du som alltid har hatt kontroll. Du som alltid har vært der. Du som bare vet alt.
Emma – vi skylder deg en enorm takk. Takk for lojaliteten. For innsatsen. For lunsjen. For smilet. For strukturen. For servicen. For humoren. For den enorme omsorgen og profesjonaliteten du har vist, hver eneste dag.
Nå drar du videre til landet du elsker så høyt: Hellas. Du reiser uten returbillett, men du skal vite at Trigger alltid vil være åpent for deg. Du har en plass her.
Vi kommer til å savne deg, Emma. Men vi heier på deg. Og hvem vet – kanskje møtes vi igjen under solen i Hellas?