Er vi ferdig digitalisert eller er vi akkurat kommet ut av startblokka?

Av Bente Kvam Kristoffersen.

Tenk om den digitale formen vi nå - litt ufrivillig - akkurat har fått, kan sørge for at vi virkelig utvikler oss videre både som mennesker og som bransje.

Ettersom vi i Trigger sakte, men sikkert er i ferd med å åpne våre egne kontorer, stilte jeg meg selv og noen kollegaer spørsmålet: Hva synes vi har vært bra den siste tiden på tross av krisen? Og hva kan vi ta med oss videre? Kan krisen få oss til å komme oss ut av den litt trange kontor-tvangstrøya en gang for alle eller er den trøya egentlig ganske digg å ha på seg?

For egen del har jeg knapt vært mer effektiv noensinne enn det jeg har vært disse ukene på hjemmekontoret. Vi er nok heldige som jobber i en allerede digitalisert bransje som det kommunikasjonsbransjen jo er, og det å jobbe digitalt var for min og mine kollegers del ikke noe nytt. Det nye for oss var at altble digitalt. Bortsett fra noen telefoner så gikk absolutt all kommunikasjon via digitale flater.

Noe av det jeg har merket meg var at vi har samarbeidet veldig godt. Kollegaer melder om at de synes det har gitt dem en ny følelse av frihet å kunne legge opp dagen sin selv. Leveranser og deadlines har vært der, men henting og bringing i barnehage og skole har man sluppet mens Norge var i lockdown. Tidsklemma som vi alle var i begynte brått å klemme litt mindre, og virker nå nesten litt gammeldags. Hvorfor denne klemma? Kan vi ikke bare flekse litt videre, spør kollegaene meg. Ja, hvorfor ikke, tenker jeg.

Som leder har jeg alltid trodd på at det er viktig å gi de ansatte tillit - jeg stoler på at hver og en gjør jobben som skal gjøres. Hvor den gjøres rent fysisk har jeg aldri vært opptatt av. Jack Dorsey, sjefen i Twitter, har lansert emneknaggen #LoveWhereYouWork. De ansatte skal elske arbeidsplassen sin uansett hvor den er og selv etter at de åpner kontorene i september kan du som ansatt i Twitter selv velge om du vil komme tilbake eller fortsette på hjemmekontoret. Jeg har tro på at den type fleksibilitet vil gi økt tilfredshet og dermed mer lojale medarbeidere uten at det reduserer deres leveransekraft - snarere tvert imot.

Vi har også hatt mer disiplin på møtetidspunkt - man kan ikke komme for sent til et videomøte. Det virker som det er en selvskreven regel alle bare intuitivt er inneforstått med.

Til vanlig jobber vi i åpent landskap og det er for mange en krevende øvelse å holde støyen ute og konsentrasjonen oppe. Kollegaene mine sier de får produsert mer i ro hjemme, som forøvrig er den samme tilbakemeldingen min datter på fjorten år meldte til sin lærer etter evaluering av åtte uker med hjemmeundervisning.

Når det er sagt så sier min datter også at hun savner vennene sine. Det samme sier kollegaene i Trigger - de savner flokken. Kulturen og de spontane møtene. Tanker også Anders L Tveten i Try Råd kommenterte i Kampanje. Folk sier at de savner det å kunne diskutere fag på tvers og det å bare le og ha det moro sammen. De erfarne ansatte har opplevd en annen ro enn de yngre som trenger mer faglig støtte. Men faglig utvikling trenger vi alle enten vi er junior eller senior. Den type utvikling som ofte skjer i mer uformelle fora og for oss som fagmiljø er det helt avgjørende for at vi skal kunne fortsette å beholde vår posisjon i markedet.

Det enkleste er å gå tilbake til gamle vaner. Det vet alle som har forsøkt å komme i form. Kiloene smyger seg fort rundt livet om man ikke passer på å holde formen vedlike. Det samme gjelder for digitaliseringen som nå er godt i gang og som på mange måter gjør at vi endelig er i ferd med å finne den digitale flytsonen. Det jeg håper vi unngår er at vi etter pandemien skal gå tilbake til slik vi hadde det før. At vi fortsetter å presse oss inn i tradisjonelle arbeidsformer - og tider med møter og satte tidslinjer i stedet for å ha fokus på kvalitet og leveranser.

Det måtte dessverre en pandemi til for å endelig få oss ut av den digitale startblokka. Som gav oss den farten vi trenger for å holde oss flytende på tvers av bransjer. Mitt håp er at den digitale formen vi nå – litt ufrivillig – har fått, vil utvikle seg videre. At den hverken stagnerer eller resignerer selv om samfunnet åpnes opp. Mitt håp er at gründermiljøene får ressursene de trenger for å utvikle nye digitale løsninger som flytter samfunnet fremover. At vi klarer å finne bærekraftige løsninger som gjør at vi kan ta steget fra sort til grønn økonomi. At digitaliseringen fortsetter å forenkle tidsklemma, redusere ensomhet og forsterke produktiviteten i arbeidslivet.

Det vil gi oss som nasjon en fantastisk konkurransekraft som vi kommer til å trenge fremover, og gi oss som jobber med kommunikasjon fantastisk spennende muligheter. Så sørg for å opprettholde den digitale formen nå som vi endelig er ute av startblokka. Det kommer både samfunnet og hver og en av oss til å nyte godt av i fremtiden.